Read on Twitter
Min første kjennskap til Hassan Moustafa fikk jeg i 1999. Da hadde jeg ansvaret for EHF-delegat Jean-Michel Germain i forbindelse med EHF-cupsemifinalen mellom Tertnes og Viborg. Under lunsj fortalte han om hvordan han hadde mistet sin posisjon i IHFs utviklingskomité. 1/
Germain fortalte om en egypter som hadde sørget for å få nok stemmer til å få presidentskapet i komiteen, og at han kom til å bruke posisjonen der til å ta over makten i hele IHF. Ett år senere vant han valget og ble president i IHF. 2/
Han brukte samme metode. Han hadde benyttet IHFs utviklingsmidler til å få velvilje hos flere land i Afrika og Asia. Slik fikk han nok stemmer til å bli president. En posisjon han har hatt i 20 år nå. 3/
Staffan Holmqvist og Jean Kaiser har begge prøvd å stille til valg mot ham, men var sjanseløse. Ved de to siste presidentvalgene har ingen sett noen grunn til å stille som motkandidat. Moustafa har så mange land i lommen at han er garantert flertall uansett. 4/
I sine år som president har han beriket seg. Blant annet har presidenthonoratet økt med over 1500 prosent. Sveitsiske myndigheter har forsøkt å ta ham, meb har aldri klart å finne nok til å få ham dømt. 5/
Under Moustafas regime har det vært en rekke hendelser som har trukket ned håndballens renommé. Eks plutselig bytte av dommere under Asias kvalifisering til OL i 2004, der to jordanske dommerne dømte Sør-Korea nord og ned og hjalp Kuwait til OL. 6/
Innføringen av wild card i VM er også Moustafas verk. Første gang innført da Tyskland ikke klarte å kvalifisere seg til VM. IHFs største marked måtte med. Da ble Australia kastet ut av mesterskapet for å lage plass for Tyskland. 7/
Siden har dette wild cardet blitt brukt for å sikre at de «viktigste» nasjonene alltid er med i VM. 8/
Når VM neste år skal arrangeres i Moustafas hjemland Egypt, så får altså vertsnasjonen velge hvilken gruppe de ønsker å være i. Med Qatar-VM i minnet, så frykter jeg for hvordan det blir i Egypt. Det blir spennende å se om noen klarer å hindre Egypt en plass i semifinalene. 9/
Det er gjort flere forsøk på å få Moustafas «bravader» frem i media, spesielt Erick Eggers i Spiegel har fått frem mye. Politiken hadde også en flott serie med saker for noen år siden. Men dessverre «klikker» ikke slikt stoff godt nok. 10/
Håndballen er nok for liten til at journalistikk rundt dette blir prioritert og får den oppmerksomheten den fortjener. For nå gjør Moustafa som han vil med idretten. Og han vil alltid ha flertall på IHF-kongressen. 11/
Alle nasjoners stemmer teller like mye. Amerikansk Samoa hadde i 2016 fem aktive spillere. De har like stor makt som Tyskland med sine nesten 800 000 spillere. Slik er det med idrettens «demokrati». 12/
