Read on Twitter
I anledning 22/7 og diskusjonen rundt normaliseringen av rasisme i Norge (i den grad det diskuteres), tenkte jeg å komme med noen høydepunkter fra den nylig publiserte studien "Hate Speech epidemic" (juni 2020): https://onlinelibrary.wiley.com/doi/abs/10.1111/pops.12670
Denne studien bekrefter funnene forfatterne gjorde i det som (ikke) har blitt kjent som Warzawa-studien fra 2017: Jo mer hatytringer en eksponeres for, desto mer fordomsfull blir en, fordi en desensitiveres og internaliserer budskapet. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/29094365
Overført til samfunnsnivå tyder dette klart på at jo mer rasisme og hatytringer en slipper til i offentligheten, desto mer rasisme og hat blir det - stikk i strid med den linjen norsk offentlighet la seg på for ni år siden etter det fascistiske angrepet.
Og mens disse funnene strider imot alt vi har blitt fortalt, forklarer de veldig godt hvorfor vår fremgangsmåte etter 22/7-angrepet ikke har fungert og hvorfor både vanlig rasisme og mer organiserte rasistiske og fascistiske grupper fremdeles er et stadig tilbakevendende problem.
Jeg har egentlig bare tenkt å laste opp skjermdumper fra artikkelen og kommentere ved behov. Her er første bilde. Ganske tidlig i studien får vi en oversikt over tidligere forskning som peker i samme retning. Hatytringer forsterker allerede eksisterende fordommer.
Hatytringer som er både enkle og nedsettende i formen, mot både etniske og seksuelle minoriteter, fører til økt diskriminering.
Det er klare data på at folk i minoriteter av ulikt slag ofte sliter med psykiske plager relatert til det å være minoritetsperson, noe mange forskere setter i sammenheng med hets og hatytringer.
Om en person møter aksept for sin egen identitet, kan det motvirke de negative psykiske effektene som hatytringer medfører.
Dehumaniserende språkbruk er viktig for legitimere overgrep mot folk, noe folkemordsforskningen viser oss, men det gjelder også ellers. Se også Nick Haslams artikkel om dehumanisering her: https://journals.sagepub.com/doi/abs/10.1207/s15327957pspr1003_4?journalCode=psra
Å opprettholde et samfunn med antirasistiske normer kan holde fordommer delvis i sjakk, med visse unntak:
Politiske ledere spiller en sentral rolle i å normalisere og legitimere rasisme og hat. Fra Hagen i 87 (Mustafabrevet) til Jensen i 09 (snikislamisering), og Amundsen, Tybring-Gjedde, Listhaug er blant de som gjør seg skyldig i dette. De er ikke alene, men står i en særstilling.
(Se også de som gjennomgående fremstiller flyktninger som migranter i sin agitasjon for strengere asylpolitikk, typ mitt eget partis Masud Gharahkhani.)
